Om å bo på bygda

Fortsetter min kampanje for varme jeg ;-) Keiserkronen her byr på varme farger! Og det ser ut til at vi får fint vær med vårfølelse i dag omkring her. Og det er fint å bo på bygda, det handler om hvordan man innretter seg også.

I dag var damene bak dokumentaren "Lykkens Grøde" intervjuet i NRK1's morgensendinger. De setter jo fokus på noe meget viktig, og de har klart å filme slik at vi fikk et balansert inntrykk av begge hovedpersonene. Man kunne meget godt se situasjonen fra begge sider.

Uten at det ble sagt rett ut, kunne vi kjenne vibrasjonene fra frykten til den eldste, frykten for å måtte flytte. Og hennes rørende væremåte i forhold til sin avdøde mann, samt friskheten i det å ta en tår for helsen ;-) Mye sunnere, både fysisk og psykisk denne herlige damen, enn alle de "skikkelige", som doper seg utrolig mye kraftigere enn de vet (og det en "sup" klarer å gjøre) på piller. (Nå prater ikke jeg om de som har påviste sykdommer som gjør at piller er en nødvendighet).

Samtidig så forstår man den yngre fru Lykken meget godt også, aldri privatliv! Umulig å føre nødvendige og løsgjørende samtaler med mannen i sin egen stue, uten andre ører tilstede. Og et sterkt behov for alenetid, som er et sterkt behov for noen av oss.

En eller annen skal ha sagt: "Det som er verre en ensomheten, er å aldri få være alene". Dette er en sannhet med modifikasjoner, fordi vi er forskjellige. Og det er mye fokus på ensomhet, men ikke på behovet for fred fra "prat", eller å bli observert.

Det som i midlertid jeg tenker, er at nok en gang blir bygda fremstilt fra den tunge siden. Og at denne dokumentaren hadde vært mer på sin plass for 30 år siden. For det er svært få som bor så tett på i dag. De fleste plasser må man ta på sko og jakke for å gå i mellom hovedhus og kårbolig.

Dessuten er det maange positive ting med å bo nært også, i de fleste tilfeller. Jeg ser frem til den dokumentaren også, slik at balansen blir gjennopprettet :-)

Jeg er glad i bygda, og kan ikke tenke meg et liv i byen. Men en hybel til "hytte", for å kjenne byen på pulsen innimellom, kunne vært ok.

Jeg er faktisk redd for å bli inndratt i, for meg, energistjelende store arrangementer, som innbefatter stort menneskemylder. Det er ikke for sånt engasjement jeg ble trukket til bygda. Det er helt andre potensialer og positive sider jeg ser i bygda. Jeg er ikke en sau som føler meg trygg og hjemme i en tett flokk, jeg er nok mer en bjørn, som trenger stort eget areal for ikke å bli aggressiv eller resignert... (Når det er sagt, liker jeg selskap og folk, men i oversiktelige mengder, og uten kø og trengsel). Ja, et sted langt der bak, må en same ha nedarvet et gen i meg ;-) Men også der lever storfamilien tett, på godt og vondt.

Mona