Om motivasjonen for å ha hest

Helga har passert, med godvær! Tenk det! :o)

Har forsøkt å være mest mulig ute, med den konsekvens at huset flyter, og det gjør det enda, mens jeg har frokost og kaffe, med skriverier.

Etter fjøset i morges gikk jeg ned i beitet til hestene for tilsyn. Og akkurat det må jeg skrive om. De fleste tror sikkert at ridningen er det eneste som betyr noe for oss som ikke driver travkjøring eller oppdrett. Og det kan være, mange har hest fordi de er interessert i en eller annen ridegren og vil konkurrere.

For meg personlig er kontakten med dyrene motivasjonen, forståelse og naturlig samspill. En deilig ridetur i naturen en frisk høstdag er ubeskrivelig. Framskritt på ridebanen er også noe som gir glede, men ikke det at jeg øker mulighetene for prestisje i konkurranser. Det er fremgangen i forståelse mellom meg og hesten som betyr noe, at jeg forsøker å gi hesten et signal på at den skal flytte f.eks bare forpart mens den har bakparten som en akse den skal rundt. Når hesten har utført noe i riktig retning, og får masse skryt, og man ser at hesten blir fornøyd, og repiterer øvelsen enda bedre. Da har man et samspill som føles stort, at hesten faktisk forøker å gjøre deg til lags.

En annen sak, som er minst like motiverende i hesteholdet er som i dag, da jeg kom inn i beitet, og Tupsi rusler meg i møte og hilser med en behagelig nærhet som ikke er klengete, det er godt, hun viser at hun vil være sammen med meg. For uinvidde skal jeg si at utrolig mange har problemer med å "fange" hesten sin når de skal ri eller annet. Jeg så over hestens føtter osv og småpratet og klødde henne litt. Så vendte jeg om og gikk mot avlingsveien som fører opp til gården igjen. Her kan hestene gå opp selv, for å finne drikke eller søke ly under stabburene.
Tupsi gikk faktisk etter meg, hun fulgte meg opp, med en fin nærhet uten å "gå meg ned". Hun valgte altså selv å være sammen med meg, og sammen med Baikita og Katja er Tupsi sjef. De sto igjen å glante, liksom: "koffer går hu da?"
Men de valgte og følge på etterhvert. Jeg stanset flere ganger for å forsøke å telle til 13.. ;o) (Ja, det er 13 åringskviger der nede, og det skulle være enkelt å telle, men når de står i klynge på avstand er det ikke så lett da, ser dere). Hver gang jeg stoppet, stoppet Tupsi bak meg, og hun stikker mulen forsiktig borti meg, det føles som hun bare skal kjenne på kontakten.

For meg er dette siste en større seier enn allverdens konkurransepremier, man kan med dyktighet presse en hest veldig langt, men at den naturlig og frivillig følger deg er ikke noe man kan presse frem, det er noe man må gjøre seg fortjent til. Da banker hjertet ekstra hardt for hesten :o)

Mona

PS Ellen har blogg nå, og Vilde , Ellens venninne, de er lenket til i høyre sammen med de andre bloggene :o)