Tirsdagsprat

A young quarterstallion resting peacefully

Jeg leser Kristians innlegg(På hjortefot) om boplikten, kan ikke annet enn å være enig, det er trist med alle disse brukene som forfaller, mens eierne, kanskje flere eiere på samme bruk, er spredd rundt om i byene, og sitter på eiendommen i tilfelle et eller annet... Og det mens folk med ideer, kapasitet og vilje venter på å slippe til. Det viser at systemet ikke håndheves som det er tiltenkt.

Og det tenker jeg også med den gården jeg bor på, det viktigste er at noen vil drive videre en gang, ikke hvem som driver. Man ser jo eksempler på hvor slitsomt det er for personer som har overtatt gård av plikt og ikke av lyst, hvordan det sliter på akkurat den personen, og det vises gjerne også på gården i en eller annen form.

Ellers, tja, hjorteflokkene begynner å vise seg nå, elg ser vi tilstadighet. Tranene er kommer for fullt. Og vi har litt surt vær for tiden, men det gjør ikke så mye, så lenge det er isfritt på veiene, og isfritt på vannet ;o)

Formen til undertegnede er stigende, og det føles så godt. Har rørt meg jevnlig etter at all hoste, snørr og halsondt forsvant, og i går gikk jeg 7 km runden i skogen og det gikk så lett, hadde lyst til å jogge på slutten faktisk, da er det herlig!

Og hundene er ikke misfornøyde med den saken de heller, hehe! Men noen tror at det letter veldig å ha hunder til å dra, det er en anelse misforstått. Mine hunder skal jo helst ikke dra, uten seler i hvertfall. Og Arkus er kjempeflink sånn, Buffy er en annen sak.

Men det er ikke bare det, når man begynner å få en jevn fart og kroppen er varm, kommer man raskt ut av rytmen hver gang disse jegerne kjenner en lukt eller hører en lyd, det er alt fra bråstopp fordi snutene skal i bakken, til å bli revet til siden fordi de vil fortelle med snutepeking og stirring at det er noe interessant der til høyre, eller venstre. Og da blir det bråstopp med sleng og rykking i skuldre og nakke. Vel, det er ikke spesielt til hjelp for å holde på tempoet...

Men jeg skal ikke klage, jeg elsker å ha dem med som turkamerater, og deres oppmerksomhet forteller meg jo tilstadighet om dyr i nærheten som jeg ikke hadde oppdaget uten hundenes hjelp. Så det setter jo skikkelig spiss på turene da.

Mona